FORHISTORIE OG RASENS OPPRINNELSE
Benevnelsen ”boxer” dukket første gang opp mellom 1860 og 1879 i Mûnchenområdet.
På denne tiden ble det startet systematisk rendyrking av boxeren.
I året 1895, på en St Bernhards-utstilling i München, ble det for første gang utstilt boxere i en forsøksklasse. Ca 50 boxere deltok. Mûhlbauer’s Flocki – fikk 1.pris, og ble senere den første boxeren som ble innført i det tyske avlsrgisteret. Far til Flocki var en hvit engelsk bulldog. Dette året (1895) ble den tyske boxerklubben grunnlagt.
På generalforsamlingen den 14. januar 1902 ble den første rasebeskrivelsen for den tyske boxeren vedtatt. To år senere ble den noe forandret og revidert, men er grunnlaget også for dagens boxerstandard.

Hunden, menneskets første husdyr, har fulgt mennesket i over 15000 år. Gjennom alle disse årene har den hele tiden måttet anpasse seg menneskets forskjellige behov. Det finnes ingen andre dyreraser hvis ytre har så stor variasjon som ”Canis Familiaris”, hunden.

Det er kjent at det gamle krigerske folket assyrerne, hadde store tunge bredsnutete hunder som ble brukt som angrepshunder i krigene de førte. En av anene til vår boxer er Tibetdoggen.
Aleksander Den Store (356-323 f.Kr) brakte disse hundene med seg hjem etter felttog i India. Etter krysning med brittanske dogger rundt omkring det 3. århundre oppsto mastiffene. Samtidig ble også Bârenbeisser (Bjørnebiter) og Bullenbeisser (Oksebiter) nevnt. At det er en sammenheng mellom disse mastiffene og bisserne, er uomtvistlig. De umiddelbare forfedrene til våre boxere er den lille, eller Brabanter Bullenbeisser.

Datidens oppdrett lå mest hos jegerne, som brukte disse små kraftige hundene til jakt.
Bullenbeisserens oppgave var å angripe viltet som var drevet sammen av lettere sporhunder, holde viltet til jegeren kom og fikk avlivet det enten med klubber, spyd eller pil og bue. Til denne oppgaven trengte man en hund med bred snute og underbitt.

Enhver Bullenbeisser som hadde dette varemerke var velegnet til sin oppgave, og ble da også videre benyttet i avl, slik at man kunne videreutvikle disse bruksegenskaper. På denne tiden hadde man ikke kjennskap til genetikk og alt hva det innebærer, det ble avlet på erfaring. Selv lenge etter at geværet ble oppfunnet, holdt denne jaktformen seg, men nå som en ren sport for adelen.

Disse hundene var alltid ensfarget gul eller tigret. Det var først da den engelske bulldoggen ble avlet inn at man fikk hvite tegn på disse første variantene av boxeren. Mye taler for at bullenbeisserens, the bullbaiting, var Engelsk. Dronning Elisabeth I (1533 – 1603), fortalte sin far Henrik VIII (1491-1547) om sin lidenskap for bullenhetze.
Bullbaiting fantes i det gamle Britannia. Det kan til og med stadfestes når deres grusomme sport med bullbaiting startet. Året var 1209 og datoen 12. november. Stedet Stamford Castle i Linconshire og det var lord Warren av Stamford som skal ha startet det hele.

Dyrekampene mellom okser og hunder ble i daværende Britannia en ren folkeforlystelse, og etter hvert spredte denne folkeforlystelsen seg også til kontinentet. De beste, til denne for oss groteske forlystelse, var den mindre Brabanter Bullenbeisser. I disse kampene, eller skal vi si forlystelse, hadde de mindre, men likevel fryktinngytende og uredde hundene, lettere for å overleve enn de store og mye tyngre Danziger Bârenbeisser.

Om utseende til disse hundene skrev Hans Friedrick von Flemming i 1719 i sin bok ”Der vollkommene Deutche Jâger” om bjørne og oksebiteren.
”De er av middels størrelse, tungt bygget, med kraftig bryst. Stort hode og kort opptrukket snute. Ørene blir klippet mens de er små, og også halen. De føres i kobbel og vennes til jakt på middelsstore villsvin før de trenes til bjørnejakt. Er det lite bjørn, læres hundene til å forfølge okse eller tyr. De bruks også som vakt- og båndhunder. Deres groteske er i seg selv nok til å gjøre dem til gode vakthunder. De fleste av dem har korte snuter med sort snute og underbitt. De har gule og brune striper, ser sinte ut og synes å være arge.”

Boxerens underbitt er altså et trekk som er meget eldre enn den moderne raseavl. Fra 1700 og første del av 1800 tallet har vi flere vitnesbyrd både i tekst og tegninger som viser at denne okse/bjørnebitertypen har hatt relativt konstante typetrekk, og som vi i dag finner igjen hos boxeren. Det er liten tvil om at disse århundrenes bruk har formet hodetypen. Det relativt korte kjevepartiet ga kraftige kjevemuskler og bittet større kraft. Den inntrykte tilbakelagte nesebrusk ga større pustemuligheter når hunden hang seg fast i oksens mule.

Under den franske revolusjonen (1789-1795) ble fyrstedømmene i Tyskland oppløst, og de adelige jaktselskapene tok slutt. Bullenbeisseren fikk da andre oppgaver. Den ble en hund som bønder og slaktere benyttet til å holde orden på storfeet. Å holde nyttekveg var i det 16-17 århundre en viktig del av landbruket i Europa. Den gang fantes det kjempestore flokker av sau og kveg som ble gjett, drevet og beskyttet av hunder. Disse hundeartene, man kunne jo ikke snakke om forskjellige raser ennå, holdt hjordene samlet på hedene, drev dem til markedsplassene, og var vakthunder mot ulv og tyver.

Målet til disse store hjordene var enten markedsplassene eller like gjerne slakteplasser. På de store slakteplassene fantes det også slaktehunder. De hadde gang kun en oppgave, en oppgave som ble holdt hemmelig. De ble sluppet løs på oksene, som var balstyrige og ville og måtte dempes før slakterne kunne nå dem. Måten dette ble gjort på var at disse modige hundene med den brede snuten og kraftige brede bittet, angrep oksene, bet seg fast i mule og strupe, og hang der til dyret var så svekket at slakteren kunne gå frem å drepe dyret med en kølle. Bullenbeisserne, som er boxerens direkte forfedre, fantes som slaktehunder over hele Europa fra Spania i sør til Polen i nord. Den spanske forfatteren av don Quijote, Miguel de Cervantes Saavedra, skrev rundt år 1600 om Berganza, bullenbeisseren fra slakteriet.

Vi har mer eller mindre omtalt den lille Brabanter Bullenbeisser som boxerens opphav. Det fantes også en større art, nemlig Danziger Bârenbeisser som også har hatt sin innvirkning avlsmessig på boxeren.

Samfunnet forandret seg og hundens opprinnelige arbeidsoppgaver ble borte. Bullenbeisseren hadde imidlertid gode egenskaper som vakt og familiehund, dette reddet den fra å dø ut. Gjennom blanding med den importerte engelske bulldog, som lignet sin tyske fetter mer enn i dag fikk den sin tunge kroppsbygning, det korte massive hodet og de hvite tegningene.

Nye transportformer ble skapt. Jernbanen ble et effektivt transportmiddel, og det gjorde mange av de gamle hundetypene mer eller mindre avleggs. Så skjedde for denne og atskillige andre hundetypers vedkommende omtrent samtidig, dvs i løpet av samme halvårhundre, at den ble avleggs som brukshund, slik at hundetypens eksistensgrunnlag var truet, og at hekt andre strømninger gjorde seg gjeldende og førte til en ny interesse og form for hundeavl – raseavlen.

Tross sin blodige forhistorie, ble boxeren raskt populær på grunn av sitt trivelige men fryktløse temperament og sin store lojalitet. Som tidligere nevnt ble de allerede i klubbens grunnleggingsår 1895 fremvist ca 50 boxere på en utstilling i Mûnchen. Det var altså tilstede en viss bredde potensielle avlsdyr. Likevel baserer nesten alle dagens boxere seg på blodslinjer fra utelukkende 4 dyr: Wotan 46, en tigret hann med typisk hode, men dårlig bakpart. Flock St Salvator 14, en gul hann med god kroppsbygning, men ikke så god hodetype. Mirzel 44, en rød/gul tispe og Meta v.d Passage 30, en droplet tispe med stor fruktbarhet, som sammen med begge hannhundene brakte fremragende etterkommere. Parring av de fire hundene med hverandre og deres etterkommere i innavl med hverandre, dannet grunnlaget for den fremtidige avl.

Allerede i 1907 ble den første boxeren importert til Norge. Grosserer Adelsten Jensen importerte en hann og en tispe. Hannhunden, Harryv.d.- Trausnitz, var sønnesønn av Wotan 46 og Meta v.d. Passage 30. Tispen, Meta var sønnesønnsdatter av en annen tysk pioner, Bosko-Immergrûn.

BOXERENS KARAKTER OG EGENSKAPER
Boxeren er en av kjendisene i hundeverdenen med sitt særpregede hode og uttrykk. Den har vunnet ry som en god tjenestehund, er glad i å jobbe, nervefast, selvbevisst, harmonisk og karakterfast. Den er våken og interessert i alt som foregår. En blid og frimodig hund overfor mennesker den møter. Av karakter er den pålitelig, uten lumskhet og falskhet selv i høy alder. Aggressivitet overfor mennesker er et ukjent begrep – derimot går den ikke av veien for et slagsmål med andre hunder hvis den blir provosert.
Boxeren er sent moden, er alltid opplagt til lek og moro, og er barnas venn livet ut, men bør ikke være noe leketøy for barn. Som den livlige hund boxeren er, kan valpetiden være en prøvelse. En førstegangs hundeeier kan nok oppleve en ung boxer noe krevende. Boxeren er et familiemedlem som vil være der noe skjer. Den hilser sin familie med voldsom begeistring når den kommer hjem, enten fraværet har vært langt eller bare noen minutter.

Boxeren er ingen ”gneldrebikkje”. Den finner seg i å vente uten å mase, men vil vanligvis varsle at fremmede kommer til gards. Etter som boxeren er svært glad i mennesker, tilpasser den seg lett nye omgivelser. Boxeren har lange tradisjoner som brukshund, og i sitt hjemland ligger den på annen plass i antall startende tjenestehundprøver. Når det gjelder brukshundøvelser som sporsøk, sanitetsrundering og ikke minst forsvarsarbeide, er boxeren fullt på høyde med andre tjenestehunderaser.

Det har etter hvert blitt flere og flere som deltar i lydighetskonkurranse med boxeren. Dette er en aktivitet som under kyndig veiledning garantert vil gi mange spennende og interessante stunder med hunden. Boxeren er en sterk og muskuløs hund som bør gis muligheten til å ”jobbe”. Den bærer gjerne din kaffetermos og nistepakke i en kløv, eller trekker deg og pulken i skiløypa på vinterstid. Detter er for øvrig aktiviteter som nøye bør tilpasses hundens fysiske utvikling.